Grunnrenteskatt til besvær

Hva er grunnrenteskatt?
Eiere av kraftverk skal teoretisk sett kunne oppnå en avkastning som er høyere enn normal avkastning på arbeidskraft, kapital og andre innsatsfaktorer. Bakgrunnen er at i naturbaserte næringer vil det bli tatt i bruk stadig dyrere og dyrere produksjonskapasiteter. En tar i bruk de billigste først og de dyrere blir tatt i bruk etter hvert som markedet presser prisene opp. Ved en slik prisoppgang vil de billigste kraftverkene få en avkastning utover det som er normalt i andre næringer. Denne mulige meravkastningen kalles grunnrente. Grunnrenteskatten er dermed skattlegging av denne meravkastningen. I teorien skal dette være en god skatt ved at de billigste kraftverkene får stor skatt og de dyreste lavere skatt. På marginen betales ingen grunnrenteskatt - altså berøres ikke investeringene. Teoretisk sett skal derfor et kraftverks lønnsomhet ikke påvirkes av grunnrenteskatten. I et lengre perspektiv burde kapitalavkastningen i kraftsektoren være høyere enn i andre industrier. Det har den ikke vært. De senere årene er det imidlertid begynt å skje endringer. Som vi skal komme tilbake til synes det likevel å være avvik mellom teori og praksis.

Hvordan beregnes grunnrenteskatten?
Grunnrenteskatten beregnes med utgangspunkt i kraftverks produksjon, time for time, multiplisert med spotprisen i tilhørende time. Beregnet inntekt reduseres med driftskostnadene knyttet til kraftproduksjonen, avskrivinger og en beregnet friinntekt for å komme fram til skattegrunnlaget - netto grunnrenteinntekt. Friinntekten avhenger av en rentesats som Finansdepartementet fastsetter for hvert år, og beregnes av den skattemessige verdien på driftsmidlene i kraftverket.

De siste årene har grunnrenteskatten blitt strammet inn ved at risikotillegget i normrentene for beregning av friinntekt og framføring av eventuell ny, negativ grunnrenteinntekt har blitt fjernet. Normrente fastsettes av Finansdepartementet i januar året etter inntektsåret og er for tiden 2,0. Grunnrenteskatten har også blitt strammet inn ved at skattesatsen har økt fra 27 % til 30 %.

Av produksjonen i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 5.500 kVA, fastsettes ikke grunnrenteinntekt. Dette lille unntaket har vist seg å å store konsekvenser.

Hva er problemet?
I teorien er grunnrenteskatten er nøytral skatt. At dette er viktig for Regjeringen fremgår blant annet i St.prp. nr. 1 (2007-2008) der det vises til at ”En riktig utformet skatt på grunnrente vil i teorien ikke påvirke kraftforetakenes investeringsbeslutninger. Dette tilsier at en i størst mulig grad bør beskatte grunnrente. For et gitt skattenivå vil det redusere behovet for vridende skatter”. Som Gardåa og Usma viser er det imidlertid et stykke mellom teori og praksis.

Som det fremgår ovenfor har ikke norsk vannkraft vært utpreget lønnsom. Selv om dette nå ikke er tilfellet på samme måte, har både utbyggingskostnader og kostnader i forbindelse med behandling av konsesjoner steget. Samtidig er det de elvene som er mer kompliserte å bygge ut som gjenstår. Fordi det er mer komplisert å bygge ut øker utbyggingskostnadene ytterliggere, hvilket naturlig nok marginene mindre. Det er lagt frem en rekke beregninger for ulike småkraftverk. Beregningene er forholdsvis entydige og viser det som har vært hevdet i flere år – for utbygger vil det være lønnsomt å redusere effekten under 5,5 MW og dermed unngå grunnrenteskatten.  

Hva er løsningen?
Selskaper som eier flere kraftverk kan motregne / samordne negativ grunnrente på et kraftverk med positiv grunnrente på et annet kraftverk. Kraftverk som eies alene har ikke denne muligheten og kan i dag vanskelig planlegge seg bort fra grunnrenteskatten. Det mest effektive skatteløsningen for mange småkraftprosjekter, synes da å være å redusere prosjektet slik at det kommer under 5,5 MW.