Allmenngjøring i strid med EØS-regelverket

EFTA-domstolen har i en rådgivende uttalelse av 23. januar 2012 fastslått at enkelte norske bestemmelser om allmenngjøring av tariffavtaler er i strid med EØS-regelverket. Uttalelsen har sin bakgrunn i en anmodning fra Borgarting lagmannsrett om en rådgivende uttalelse vedrørende tolkningen av Rdir. 96/71/EF om utsendte arbeidstakere.

Borgarting har i forbindelse med en sak mellom ni selskaper i skips- og verftsindustrien og staten, bedt EFTA-domstolen vurdere hvorvidt arbeids- og ansettelsesvilkår fastsatt i en tariffavtale som er erklært å ha allmenn gyldighet innenfor skips- og verftsindustrien, er forenelige med EØS-retten. Blant spørsmålene som ble forelagt domstolen, var om direktivet er til hinder for allmenngjøring av arbeidsvilkår om lengste ordinære arbeidstid, tilleggsvederlag for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig, og kompensasjon for utgifter til reise, kost og losji i samme tilfelle.

EFTA-domstolen fastslår at en EØS-stat kan sette grenser for lengste og ordinær arbeidstid ved allmenngjorte tariffavtaler som er erklært å ha allmenn gyldighet i henhold til direktivets artikkel 3 nr. 1 første ledd. Det kan også fastsettes en minstelønn for arbeid utover lengste ordinære arbeidstid.

Hva gjelder bestemmelser om tilleggsvederlag per time for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig, uttales at direktivet, tolket i lys av EØS-avtalens art. 36, i prinsippet er til hinder for et slikt tillegg:

 ”Som de ankende parter for den nasjonale domstol korrekt har påpekt, vil de omtvistede arbeids- og ansettelsesvilkår om tilleggsvederlag til grunnlønn per time for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig, kunne gjøre det mindre interessant, eller vanskeligere, for utenlandske tjenesteytere å yte sine tjenester i Norge, og de utgjør derfor en restriksjon på den frie bevegelighet for tjenester etter EØS-avtalen artikkel 36.”

Hvorvidt det kan gjøres unntak fra EU-reglene, beror på om tvingende allmenne hensyn taler for en fravikelse. Tvingende allmenne hensyn er et grunnleggende krav for å kunne gjøre unntak fra reglene, som det er opp til de nasjonale myndigheter, eventuelt domstoler, å avgjøre om foreligger.

EFTA-domstolen fastslår imidlertid at arbeidsvilkår som sikrer arbeidstakere kompensasjon for utgifter til reise, kost og losji ikke kan pålegges utenlandske arbeidsgivere. Betalinger av denne sort omfattes ikke av noen av begrepene i artikkel 3 nr.1, som uttømmende regulerer hva en EØS-stat kan pålegge utenlandske arbeidsgivere å anvende av arbeidsvilkår.

Kun når det dreier seg om bestemmelser om offentlig orden, kan en EØS-stat gjøre unntak fra artikkel 3 nr. 1. Hvorvidt kompensasjonsordningen som her er vurdert kan være begrunnet i slike hensyn er opp til den nasjonale domstolen å avgjøre. EFTA-domstolen uttaler imidlertid at begrepet ”offentlig orden” må tolkes strengt, ”særlig når det anføres som begrunnelse for et unntak fra det grunnleggende prinsipp om fri bevegelighet for tjenester”.

EFTAs uttalelse kan leses i sin helhet her. Rettssaken er berammet i Borgarting lagmannsrett i første halvdel av mars.