Kontraktsrettslige utfordringer ved bygging av småkraftverk – en kritisk kommentar til den nye veilederen fra NVE

10.11.2010

NVE kom tidligere i år ut med en ny veileder i planlegging, bygging og drift av små vannkraftverk – som er en revisjon av den tidligere veilederen fra 2003. Vi har særlig merket oss veilederens beskrivelse av alternative måter å organisere byggeprosjektet på og hva som i den forbindelse er vanlige kontrakter i bransjen. Veilederen er ufullstendig og til dels også utdatert på dette punkt. Den tar heller ikke hensyn til at et helhetlig prosjekt krever et helhetlig og gjerne spesialtilpasset kontraktssystem.

Byggekontrakter
Pkt. 15.2 i veilederen gjelder byggekontrakter. Det finnes to hovedtyper av kontrakter, hvor det avgjørende tema er om det er byggherre eller entreprenør som har ansvaret for de tegninger, beskrivelser og beregninger (prosjektering) som er nødvendige for utførelsen.

Utførelsesentrepriser er den ene kontraktsformen. Her er det byggherren som har ansvaret og risikoen for prosjekteringen, mens entreprenøren kun skal utføre arbeidet i tråd med byggherrens prosjektering. Det er denne kontraktsformen NVE viser til når det fremgår i veilederen at NS 3430 ofte blir brukt. Her er vi inne på den utdaterte delen av veilederen. NS 3430 ble i 1994 erstattet av NS 8405. Etter dette var det fortsatt en del som brukte NS 3430, men da den reviderte utgaven av NS 8405 kom ut i 2008 gikk de fleste aktørene i bygge- og anleggsbransjen over til å bruke denne.

Totalentrepriser er den andre kontraktsformen. Her beskriver byggherren hvilke kvaliteter og funksjoner han ønsker, og overlater til entreprenøren å stå for både prosjektering og utførelse. Veilederen er på dette punkt ufullstendig og til dels villedende, fordi det fremstår som om NS 3430 også passer for denne typen kontrakter. Bruk av NS 3430 (NS 8405) i en totalentreprise er ikke å anbefale, blant annet fordi standarden ikke har konkrete bestemmelser om entreprenørens prosjekteringsrisiko og overtakelsesreglene ikke er egnet. Det er NS 3431 som bør benyttes ved totalentrepriser.

Leveransekontrakter
Pkt. 15.3 i veilederen gjelder kontrakter for leveranse av elektromekanisk utstyr. Her fremholdes det at AKB/1988 ofte benyttes, uten redegjørelse for hvilke kontraktsrettslige utfordringer dette medfører. Det burde også kommet frem at leveransekontrakter, som for eksempel AKB/1988, ofte har en annen regulering enn byggekontraktene hva gjelder sentrale forhold som for eksempel risikoovergang, reklamasjonsfrister, erstatning, endringshåndtering mv.

Dersom leverandøren kun skal levere, og ikke montere utstyret, vil de fleste leveransekontrakter innebære at risikoen for leveransen går over på byggherren ved levering på plassen. Det vil kanskje være praktisk at entreprenøren som skal oppføre kraftverksbygningen også installerer deler av maskineriet, mens elektrikeren monterer kontrollanlegget. Dersom disse to er noen andre enn de som har levert materiellet, vil resultatet bli at det skjer en separat og tidligere risikoovergang for selve materiellet, og et annet og senere skjæringspunkt for montasjen. Det vil også være ulike subjekter som hefter for henholdsvis mangler ved leveransen og mangler ved montasjen.

Konsekvensen av det ovennevnte vil være at det hefter ulike reklamasjonsfrister og risikooverganger ved kraftverkets ulike deler, og at byggherren – kraftselskapet – må forholde seg til flere subjekter for de ulike krav. Dette stiller store krav til byggherrens administrasjon. I tillegg påføres han mer risiko enn nødvendig ved at han vil ha prosjekteringsrisikoen for montasjen, uten at dette nødvendigvis er tilsiktet.

Leveransekontraktene vil også ofte være forskjellige fra byggekontraktene med hensyn til tillegg, endringer og merutgifter. I AKB/1988 hjemles en ubegrenset adgang for kjøperen til å kreve endringer, mens for eksempel NS 3431 begrenser byggherrens endringskompetanse til 15 % av kontraktssummen. En annen viktig forskjell er at dagmulkt etter AKB/1988 kun beregnes etter kontraktssummen for den del som gjenstår, mens byggekontraktene tar utgangspunkt i hele det avtalte vederlag. AKB/1988 har dessuten en underlig ansvarsbegrensning ved oppsigelse/avbestilling fra kjøpers side. Det normale etter byggekontraktene er at byggherren svarer for det fulle tap entreprenøren lider. I AKB/1988 skal det imidlertid betales en omforent sum.

Det er også et misforhold i mangelbestemmelsene, ved at AKB/1988 mangler ordinære reklamasjonsbestemmelser. I stedet garanterer entreprenøren for produktet i inntil 18 måneder. Mangelansvaret er med andre ord svært avgrenset sammenlignet med NS-kontraktene.

Rådgivningskontrakter
Veilederens pkt. 15.4 og pkt. 15.5 gjelder tekniske rådgivere og andre rådgivere. I motsetning til kapitlene om byggekontrakter og kontrakter for leveranser, sier ikke veilederen noe om hvilke kontrakter som bør benyttes overfor rådgiverne. Det fremstår for oss som underlig, tatt i betraktning at rådgivernes rolle står sentralt ved småkraftutbygging. Byggherren har et like stort behov for å klarlegge ansvar og risiko i disse kontraktsforholdene som for selve utførelsen.  

Hvis det inngås en utførelsesentreprisekontrakt med entreprenøren, er det normalt at byggherren inngår en kontrakt basert på NS 8401 med de prosjekterende. Standarden regulerer kontraktsforhold mellom en oppdragsgiver og arkitekt, rådgivende ingeniør eller annen fagkyndig om prosjekteringsoppdrag, herunder oppfølging av prosjekteringen i bygge- og reklamasjonsfasen. Hvis det inngås en totalentreprisekontrakt med entreprenøren, vil byggherrens behov for rådgivere være mindre, fordi det er totalentreprenøren som har ansvaret for prosjekteringen. Men byggherren har likevel behov for noe rådgivning ved utarbeidelse av tilbudsgrunnlag og kanskje også noe underveis i byggeprosjektet. Da er det vanlig å inngå kontrakt basert på NS 8402 (rådgivningsoppdrag honorert etter medgått tid), som er ment for mindre oppdrag, hvor det er uklart hvor stort omfang oppdraget får. 

Hvordan oppnå et helhetlig kontraktssystem?
Det mest helhetlige kontraktssystemet får man ved en totalentreprise som omfatter alt av både elektromekanisk utstyr, prosjektering og byggearbeider, fordi alle forhold behandles under én kontrakt. Ulempen med slike kontrakter er at det kan være vanskelig å få riktig pris og at det fort blir dyrt hvis det oppstår endringer og tillegg underveis i prosjektet.

Så vidt vi forstår er pris en hovedårsak til at totalentrepriser ikke er vanlig i småkraftsbransjen. Kostnader er etter hva vi forstår også noe av grunntanken bak at byggherrestyrte delentrepriser med separate leveransekontrakter er det vanligste. Advokatfirmaet Grette har i en tidligere artikkel i Byggeindustrien kommentert valg av entrepriseform og kostnadsfordeler ved de ulike. En annen ting er derimot at bransjen synes tjent med et mer helhetlig kontraktssystem. Også dette vil kunne spare kostnader.

Generelt kan man si at jo flere ulike kontrakter en byggherre inngår i et prosjekt, jo større innsikt kreves det i kontraktene og oppfølgingen av de ulike aktørene. Flere ulike kontrakter medfører også en risiko for uklare grensesnitt, særlig i forholdet mellom leveransekontrakter og utførelseskontraktene. Pengene som spares ved at man unngår påslaget på underentreprenørenes pris vil fort bli spist opp av byggherrens kostnader ved administrasjon og tap som følge av uklare grensesnitt. Konklusjonen er at bruken av ulike kontrakter gir et rotete og uoversiktlig system, som dermed legger unødvendig risiko til både entreprenør og byggherre. Et mer helhetlig system kan oppnås ved å bruke andre kontraktsformer som for eksempel totalentrepriseformen, eller å spesialtilpasse de ulike kontraktene i prosjektet slik at de ikke spenner beina under hverandre. Ved et mer helhetlig kontraktssystem blir prosjektet mer forutsigbart.

Medforfatter: Marius S. Langnes