Problematisk praksis - om ulovlig midlertidig ansettelse i statlig sektor

Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe avga i oktober en utvalgsrapport, som konkluderer med at bruken av midlertidig ansettelse i universitets- og høyskolesektoren er høyere enn nødvendig. Av praktiske eksempler har DN omtalt Oslo Universitetssykehus’ og NTNUs bruk av midlertidig ansettelse. Rettslig sett står imidlertid Oslo Universitetssykehus’ praksis i en noe annen stilling enn NTNUs.

Forskerforbundets tall viser at blant de ansatte ved Oslo Universitetssykehus har hvert femte forbundsmedlem vært midlertidig ansatt i over 10 år. Forskningsdirektør Erlend Smeland ved Oslo universitetssykehus forsvarer denne praksisen og hevder overfor DN at den er i tråd med loven. Her tar han etter vår oppfatning feil.

Statlige forskningsinstitusjoners bruk av midlertidige ansettelser reguleres normalt av tjenestemannsloven. For private virksomheter gjelder arbeidsmiljøloven. Tjenestemannsloven anses å tillate midlertidige ansettelser i noe større grad enn arbeidsmiljøloven, blant annet ved at en midlertidig ansettelse kan forsvares ved å vise til at stillingen er avhengig av tidsbegrenset ekstern finansiering, selv om arbeidsgiver har et varig behov for arbeidskraften. Arbeidsmiljøloven henviser derimot private forskningsvirksomheter til fast ansettelse, for deretter eventuelt å nedbemanne når finansieringen bortfaller. For arbeidsgiver fremstår nedbemanning som en ulempe sammenlignet med den frihet og fleksibilitet midlertidig ansettelse gir.

I dag konkurrerer både offentlige og private forskningsinstitusjoner om ekstern finansiering av sine stillinger. Når offentlige forskningsinstitusjoner i større grad enn private kan benytte midlertidig ansettelse og dermed avtale seg bort fra arbeidsgiveransvaret utover finansieringsperioden, vil dette kunne bidra til en konkurransevridning i favør av Staten som arbeidsgiver. Vi stiller spørsmål ved det rettspolitiske grunnlaget for at tjenestemannsloven gir Staten større rom for midlertidige ansettelser, enn det private arbeidsgivere har. Spørsmålet blir særlig påtrengende når man studerer lovgivers aktivitet for å begrense midlertidig ansettelse i privat sektor.  Adgangen til midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven ble innskrenket både i 1995 og 2005. Fra juni 2010 pålegger arbeidsmiljøloven en plikt til årlige drøftelser om bruk av midlertidig ansettelse. Tjenestemannsloven har gått klar av disse endringene, til tross for at midlertidig ansettelse neppe er mer gunstig for statens tjenestemenn, enn for ansatte i det private. For begge grupper innebærer det svakere stillingsvern, mindre forutberegnelighet og reduserte kredittmuligheter. På forskningsområdet vil dessuten redusert bruk av midlertidig ansettelse også kunne styrke den akademiske frihet og tilliten til uhildet og uavhengig forskning.

Oslo Universitetssykehus HF og deres underliggende sykehus omfattes av arbeidsmiljøloven. For disse er det derfor ikke et spørsmål om hvordan tjenestemannsloven burde ha vært utformet. Universitetssykehusets praksis med mer enn 10 år lange midlertidige ansettelser innebærer etter vår oppfatning minst to brudd på arbeidsmiljøloven. For det første er det ikke adgang til midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven når arbeidsgiver har varig behov for arbeidskraften. Det holder ikke å vise til at lønnsmidlene er usikre. For det andre inneholder arbeidsmiljøloven en øvre grense på fire år for sammenhengende midlertidig ansettelse. Ekstern forskningsfinansiering gis som regel for tre år av gangen og forskerne tildeles ofte flere treårsperioder etter hverandre. Oslo Universitetssykehus hevder i DN at hver treårsperiode må betraktes som ett selvstendig, midlertidig ansettelsesforhold. Slik skal deres forskere kunne være midlertidig ansatt i 10 år eller mer, uten å komme i konflikt med fireårsregelen. Den lovforståelsen lar seg vanskelig forene med lovgivers ordvalg; ”sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn fire år”. Under lovforarbeidet ble det også tatt høyde for mulig omgåelse av fireårsregelen: ”Det er ansettelsesforholdet i virksomheten som skal danne utgangspunkt for beregning av tjenestetiden. Påfølgende midlertidige ansettelser skal således vurderes samlet.”

Å redusere bruken av midlertidig ansettelse i statlig sektor vil nok kreve lovendring, slik også arbeidsgruppen påpeker. Ved Oslo Universitetssykehus HF er det atskillig enklere. Her kommer man langt ved å sette seg inn i gjeldende arbeidsmiljølov.

Denne artikkelen ble publisert i Dagens Næringsliv 20. november 2010. Artikkelen ligger som pdf-fil her.