Konkursboets rett til beslag i valutaopsjoner - konkursboets beslagsrett i utvikling
10.12.2010
Reglene om konkursboets beslagsrett åpner for stadig nye problemstillinger vedrørende hvilke eiendeler som faktisk tilhørte konkursdebitor på konkursåpningstidspunktet. Dette skyldes blant annet den sterke teknologiske utviklingen og det faktum at nye næringer ser dagens lys som følge av en økt globalisering i det økonomiske og forretningsmessige markedet. Hovedregelen om konkursboets beslagsrett fremgår av dekningsloven § 2-2. Dekningsloven § 2-2 fastslår at når ”ikke annet er fastsatt ved lov eller annen gyldig bestemmelse, har fordringshaverne rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger.”
Spørsmålet om konkursboets beslagsrett har betydning både for investorer og andre som ønsker å investere i et selskap, men er like mye av betydning for banker og andre finansieringsinstitusjoner som yter kreditt eller på annen måte tilfører et selskap likviditet og annen økonomisk støtte. Samfunnsutviklingen innebærer at det blir stadig mer utfordrende å klargjøre hvem som faktisk er den reelle eier av de eiendeler som befinner seg i en konkursdebitors sfære på konkursåpningstidspunktet, herunder hva som tilhører konkursdebitor.
CAR-saken om beslag i valutaopsjoner
I nyere rettspraksis finner man stadig løsningen på nye problemstillinger som reiser seg i forbindelse med rett til verdier som på konkursåpningstidspunktet er i konkursdebitors besittelse, men som kanskje ikke tilhører konkursdebitor.
Et eksempel på rettspraksis som løser problemstillinger av nyere karakter fremkommer i Borgarting lagmannsretts dom av 11. oktober 2010. Meglerfirmaet CAR ASA ble tatt under behandling som konkursbo den 26. august 2008. Ved konkursåpning var CAR registrert som innehaver av fire valutaopsjoner hos den amerikanske banken MF Global i New York. Valutaopsjonene var knyttet til kursutviklingen mellom Euro og japanske YEN. På samme tid var 22 investorer registrert hos CAR med opsjoner av et tilsvarende volum. Investorene hevdet å ha separatistrett til valutaopsjonene, noe konkursboet benektet. Det hører med til historien at konkursboet realiserte valutaopsjonene for kr. 1 225 122 den 9. september 2008.
Borgarting lagmannsrett avsa den 11. oktober 2010 dom i en sak mellom 16 av investorene og CAR ASA, dets konkursbo. Saken gjaldt spørsmålet om investorenes separatistrett til valutaopsjoner utstedt av MF Global.
Investorene anførte at CAR ASA kun hadde opptrådt som mellommann mellom investorene og MF Global, og at CAR ASA hadde opptrådt for investorenes regning og risiko, som en kommisjonær med et selvstendig oppfyllelsesansvar. CAR ASA sin fortjeneste for arbeidet lå i provisjonsinntektene. Siden valutaopsjonene hadde steget i verdi siden realisasjonen, gjorde investorene både gjeldende et erstatningskrav og et separatistkrav.
Konkursboet nektet for at investorene hadde separatistrett til valutaopsjonene og anførte at valutaopsjonene tilhørte konkursdebitor ved konkursåpning og derfor var gjenstand for konkursboets beslagsrett. Det ble anført at investorene hadde et krav mot CAR ASA på oppfyllelse av opsjonsgevinsten, uavhengig av om MF Global kunne dekke sine forpliktelser overfor CAR ASA. CAR ASA sin rolle tilsvarte derfor ikke en meglers rolle i forbindelse med eksempelvis en mellommannshandel. Investorene hadde ikke noe forhold til MF Global. Hvis opsjonene hadde vært meglet, ville MF Global stått som utsteder overfor investorene.
Lagmannsretten stiller opp hovedproblemstillingen på følgende måte:
”Hovedspørsmålet i denne saken er om valutaopsjonene som var tegnet i MF Global, tilhørte CAR og kunne beslaglegges av boet, eller om CAR bare var en mellommann eller kommisjonær som handlet opsjonene på vegne av investorene, slik at investorene kunne gjøre separatistrett gjeldende for opsjonene.”
Under henvisning til Høyesteretts avgjørelser i Rt. 1985 s. 309 og Rt. 1987 s. 376 fremholdt lagmannsretten at det må kreves noenlunde klare holdepunkter for at det har vært partenes intensjon å etablere en kommisjonsordning, samt at partene faktisk må ha innrettet seg i samsvar med dette. Det avgjørende for lagmannsretten, var hva som måtte anses avtalt mellom investorene og CAR ASA.
Lagmannsrettens flertall, dissens 2-1, kom til samme resultat som tingretten, valutaopsjonene tilhørte CAR ASA på konkursåpningstidspunktet og var derfor gjenstand for konkursboets beslag. Tidligere konstituert leder i CAR ASA sin valutaavdeling hadde forklart at CAR ASA kun opererte som mellommann og at avtaledokumentene var basert på klipp og lim fra andre dokumenter, i tillegg hadde vedkommende fremhevet at investorene ikke leste avtaledokumentene. Til tross for at også et notat utarbeidet av vedkommende forut for konkursåpningen støttet forklaringen, fant flertallet ikke å kunne tillegge dette avgjørende betydning siden ordlyden i avtaledokumentene samlet sett tilsa noe annet.
Avtaledokumentene var klare på at CAR ASA var utsteder av opsjonen som ville bli solgt fra CAR ASA til investorene. Begrepet ”meglet” eller tilsvarende fremgikk ikke av avtaledokumentene. Flertallet uttalte at spørsmålene om motpartsrisiko og oppgjør var de sentrale forhold for sakens utfall. CAR ASA hadde både motpartsrisiko og oppgjørsrisiko, hvilket tilsa at CAR ASA var eier av opsjonene ved konkursåpning.
Mindretallet, som kom til at investorene hadde separatistrett, fremhever at spørsmålet om separatistrett ved konkurs mest sannsynlig var en fjern problemstilling da investeringene ble foretatt. Det er særlig verdt å merke seg at mindretallet i mindre grad legger vekt på avtaledokumentene, nettopp fordi avtaledokumentene etter mindretallets syn ikke viser de reelle forhold.
Gode avtaledokumenter er essensielt
Car-saken er et godt eksempel på hvor viktig det er å ha gode avtaler i forretningsforhold. Dersom avtaledokumentene utarbeidet av CAR ASA hadde vært i samsvar med det som ble forklart av tidligere konstituert leder i CAR ASA, ville flertallet mest sannsynlig kommet til at investorenes separatistkrav stod ved lag. I tillegg er det også grunn til å tro at konkursboet også ville akseptert separatistretten uten en rettslig behandling i domstolsapparatet.
Dette viser at det er en fordel å tenke gjennom ulike problemstillinger før avtaleinngåelse og gjerne få profesjonell bistand ved avtaleutforming, gjerne av en juridisk rådgiver som ofte retter mer oppmerksomhet mot mer perifere forhold på avtaletidspunktet enn det partene i avtalen selv vil gjøre. Når man inngår en forretningsavtale, ser man gjerne mer på de positive sidene ved avtalen og problemstillinger knyttet til den ene parts konkurs eller insolvens vil ikke være det som springer den annen part i øynene ved avtaleinngåelsen.
Advokatfirmaet Grette bistår ofte ved opprettelse av avtaler, både standardavtaler og mer spesifikke avtaler, innen ulike bransjer og legger stor vekt på at avtaledokumenter skal ta høyde for ulike problemstillinger som kan oppstå i fremtiden. Dersom det er ønskelig med bistand i forbindelse med avtaleutforming eller avtaleinngåelse, har Grette et bredt og tverrfaglig miljø som står parat til å yte høyt kvalifisert bistand for å sikre at avtaledokumentene blir best mulig.