Betalingsevne etter dekningsloven § 5-5

30.03.2010

Dekningsloven § 5-5 første ledd tredje alternativ stiller som krav for omstøtelse at betaling har skjedd med beløp som ”…betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne…”. Det kan i utgangspunktet fremstå som uklart hvordan man beregner skyldnerens betalingsevne. Betalingsevnen kan beregnes ut fra skyldnerens samlede aktiva, eller det kan legges avgjørende vekt på skyldnerens likviditet. Et særlig spørsmål er om skyldnerens trekkrettigheter på kassakredittkontoen skal medregnes ved vurderingen av skyldnerens betalingsevne.

Eksempelvis vil trekk på kassakredittkonto i utgangspunktet ikke gå ut over skyldnerens aktiva, siden trekkrettigheter på kassakredittkontoen i realiteten ikke er aktiva som tilhører skyldneren. Trekkrettigheter er ikke en del av de beslagbare formuesgoder som tilfaller konkursboet ved skyldnerens eventuelle konkurs.

Høyesteretts flertall (dissens 4-1) har i Teamconsaken, Rt. 1999 s. 64, på s. 69 uttalt følgende om beregningen av skyldnerens betalingsevne:

”Det avgjørende etter det aktuelle alternativet i dekningsloven § 5-5 første ledd er om betalingen har skjedd med beløp som betydelig forringet skyldnerens "betalingsevne". I teorien er innholdet i bestemmelsen utlagt slik at det siktes til reduksjonen av skyldnerens beslagbare formuesgoder, se Andenæs, Konkurs, side 214 og Huser Gjeldsforhandling og konkurs, bind 3, side 312. Med sikte på vår problemstilling - utvidet sikkerhet ved refinansiering - peker jeg på at bestemmelsen er utformet annerledes enn bestemmelsen i dekningsloven § 5-9, hvor det blant annet er spørsmål om en disposisjon "unndrar skyldnerens eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne eller forøker skyldnerens gjeld til skade for dem". Etter § 5-5 er det skyldnerens betalingsevne - likviditet - som er det sentrale. Bestemmelsen viser ikke direkte til kreditorenes dekningsmuligheter ved en fremtidig konkurs. Jeg legger imidlertid til grunn at en sikkerhetsstillelse etter omstendighetene vil kunne påvirke en skyldners betalingsevne. Ved likviditetsbehov vil muligheten for å stille sikkerhet i frie aktiva kunne være avgjørende. Tidligere sikkerhetsstillelser vil begrense dette og derigjennom betalingsevnen. Jeg viser for øvrig til drøftelsen av kriteriet "betydelig forringelse av debitors betalingsevne" i Rt-1995-222, førstvoterendes bemerkninger side 227.”

Teamconsaken indikerer at Høyesterett til en viss grad slutter seg til tidligere juridisk teoris vektlegging av betalingens størrelse i forhold til beslagbare formuesgoder. Høyesterett uttalte seg imidlertid ikke direkte om vektlegging av trekkrettigheter på kassakredittkontoen ved vurderingen av hvorvidt betalingsevnen ble betydelig forringet.

Senere rettspraksis fra lavere instanser viser at det fremdeles er uklart hvorvidt man skal medregne trekkrettigheter på kassakredittkontoen ved vurderingen av betalingsevnen.

Eidsivating lagmannsrett har i Haugendommen, RG 2009 s. 129, gått langt i å trekke inn resterende trekkrettigheter på kassakredittkontoen ved vurderingen av skyldnerens betalingsevne:

”Når det skal legges til grunn at benyttelse av ubrukte trekkrettigheter på en kassakreditt kan svekke konkursdebitors betalingsevne, må disse trekkrettighetene også med på den andre sida i regnskapet. Trekkrettighetene må anses som tilgjengelige betalingsmidler.”

Haugendommen skiller seg markant fra Borgarting lagmannsretts dom av 13. november 2007, Comitas-saken. I Comitas-saken ble betalingsevnen beregnet ut fra skyldnerens beslagbare aktiva ved betalingen.

Oslo byfogdembetes dom av 27. januar 2010, Colosseum Bygg-saken, trekker i retning av at det er skyldnerens beslagbare formuesgoder som danner grunnlaget for hvorvidt betalingsevnen blir betydelig forringet ved betalingen. Colosseum Bygg-saken vurderer betalingsevnen på følgende måte:

”Som fremholdt hos Andenæs (1999) Konkurs side 254, vil hva som er betydelig forringelse av betalingsevnen i utgangspunktet måtte bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering. De ekstraordinære betalingenes prosentvise reduksjon av beslagbare formuesgoder gir imidlertid en sammenlignbar målestokk. Andenæs legger til grunn at en reduksjon i størrelsesorden 10-25 % antyder grensene for betydelig forringelse. Huser antyder på side 316 at en grense på 15-20 % vil fange opp de vesentligste og mest ekstraordinære betalingene.”

I Bergen tingretts dom av 23. mars 2010, VVS Anlegg-saken, uttaler retten først følgende:

”Ved vurderingen av hvorvidt en skyldners betalingsevne blir betydelig forringet ved betaling av en fordring, blir betalingens størrelse holdt opp mot skyldnerens beslagbare formuesgoder. Man ser altså hen til hvor stor prosentdel av de beslagbare formuesgodene som går med til den aktuelle betalingen, slik også Rt 1999 side 64, særlig side 69 øverst.”

Uttalelsene trekker i retning av at trekkrettigheter på kassakredittkonto, som ikke er en del av skyldnerens beslagbare formuesgoder, ikke skal medregnes ved vurderingen av skyldnerens betalingsevne. Lenger nede i dommen uttaler imidlertid tingretten følgende:

”Retten legger til grunn at også trekkrettigheter på en kassakreditt med negativ saldo skal tas i betraktning når det skal vurderes om skyldnerens betalingsevne er betydelig forringet ved betaling av en fordring. Retten viser til Rt 1995 side 222, særlig side 227 øverst hvor Høyesterett likestiller betaling ved å trekke på kassakreditten, med betaling med likvide midler.”

Dette tilsier at Bergen tingrett, i likhet med Haugendommen, tar ubenyttede trekkrettigheter på kassakredittkontoen med i beregningen av skyldnerens betalingsevne.

Uttalelser i rettspraksis viser at det ikke er avklart hvorvidt trekkrettigheter på kassakreditt skal tillegges betydning ved vurderingen av skyldnerens betalingsevne. Nyere rettspraksis går imidlertid mer i retning av å medregne slike trekkrettigheter ved vurderingen av skyldnerens betalingsevne enn det eldre dommer synes å gjøre.

En fellesnevner i rettspraksis synes uansett å være at retten legger stor vekt på en helhetsvurdering av skyldnerens økonomiske situasjon. Det avgjørende er om retten, ut fra en konkret helhetsvurdering av skyldnerens økonomi, finner at betalingen var uforholdsmessig i forhold til skyldnerens økonomiske evne.