Arbeidstakeroppfinnelser – arbeidsgivers rettigheter, plikter og muligheter

28.04.2010

I en rekke virksomheter utgjør immaterielle verdier en viktig del av selskapets kapital. Immaterielle verdier omfatter alle eiendeler som ikke er av fysisk substans, som oppfinnelser, design, know-how, kjennetegnsrettigheter og bedriftshemmeligheter.

Ofte skapes slike immaterielle verdier av selskapets ansatte. Virksomheter med god kunnskap om hvordan selskapet kan sikre seg rettigheter i forhold til verdier skapt av sine medarbeidere, har således et bedriftsmessig fortrinn.

Alle bedrifter bør vurdere å regulere spørsmålet om eierskap til slike rettigheter i de enkeltes ansettelseskontrakter. Som hovedregel står arbeidsgiver nemlig fritt til å fastsette at immaterielle rettigheter som ansatte skaper/utvikler i tilknytning til arbeidsforholdet tilfaller selskapet vederlagsfritt.

Når det gjelder patenterbare oppfinnelser gjort av ansatte derimot, gjelder enkelte begrensninger i partenes avtalefrihet. Bakgrunnen for dette er at spørsmålet om rettigheter til slike oppfinnelser er regulert i Arbeidstakeroppfinnelsesloven som til dels inneholder ufravikelige bestemmelser.   

For de virksomheter som ønsker å sikre sine rettigheter til slike oppfinnelser best mulig er det derfor nødvendig med kunnskap om arbeidstakeroppfinnelseslovens regler, slik som kunnskap om hvilke av lovens bestemmelser som kan og ikke kan fravikes.

Arbeidsgivers rettigheter til arbeidstakeroppfinnelser
Som hovedregel tilfaller rettigheter til oppfinnelser oppfinneren personlig. Dette utgangspunktet gjelder også for ansatte som gjør oppfinnelser, jf. arbeidstakeroppfinnelsesloven § 3. I henhold til lovens § 4 kan imidlertid arbeidsgiver på visse vilkår kreve eiendomsrett eller bruksrett til slike oppfinnelser.

Noe unøyaktig kan det sies at vilkårene for arbeidsgivers rett til å kreve bruks- eller eiendomsrett etter loven er at oppfinnelsen er skjedd i samband med tjenesten og at utnyttelse vil falle innenfor bedriftens virkeområde.

Det er likevel ikke slik at retten til slike oppfinnelser automatisk tilfaller arbeidsgiveren. Av arbeidstakeroppfinnelsesloven § 5 følger det at den arbeidstaker som gjør denne typen oppfinnelser er forpliktet til å melde fra skriftlig til arbeidsgiver ”uten unødig opphold”. Dersom virksomheten ønsker rettigheter til oppfinnelsen, må det gis beskjed om dette innen 4 måneder etter at meldingen fra arbeidstakeren ble mottatt, jf. § 6.   

Arbeidstakeroppfinnelsesloven § 4 – som er den bestemmelsen som fastsetter hvilke oppfinnelser arbeidsgiver kan kreve rettigheter til – er ikke gjort ufravikelig. Dette innebærer at arbeidsgiver i utgangspunktet står fritt til å avtale at ansattes oppfinnelser skal overdras i større utstrekning enn det som følger av loven. Eksempelvis er det som hovedregel ikke noe i veien for at det inntas bestemmelser i de individuelle ansettelsesavtaler som fastsetter at arbeidsgiver skal ha rett til å overta enhver oppfinnelse den ansatte gjør i løpet tiden vedkommende er ansatt, uavhengig av om oppfinnelsen er gjort utenom arbeidstiden og til tross for at utnyttelse faller utenfor arbeidsgivers virksomhetsområde.

Regelen om skriftlig meldeplikt bør under enhver omstendighet kommuniseres tydelig til de ansatte.  Regelen kan inntas i den enkeltes avtale eller i virksomhetens personalhåndbok. For at de ansatte selv skal slippe å vurdere hvilke oppfinnelser arbeidsgiver kan kreve overdratt, kan det være hensiktsmessig å utforme regelen på en slik måte at arbeidstaker er forpliktet til å informere om enhver oppfinnelse som gjøres. Arbeidstakeren bør også oppfordres til å beskrive oppfinnelsen slik at arbeidsgiver er i stand til å vurdere hvorvidt denne ønskes overtatt av virksomheten.

Arbeidsgivers plikt til å betale vederlag
Dersom arbeidsgiver erverver rett til en oppfinnelse gjort av en ansatt, har vedkommende som hovedregel krav på rimelig godtgjøring. Dette utgangspunktet gjelder med mindre ”verdien av den rett arbeidsgiveren har overtatt ikke overstiger hva arbeidstakeren med rimelighet må kunne forutsettes å yte til gjengjeld for den lønn og andre goder som han oppbærer i tjenesten”, jf. arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7.

Arbeidstakers rett til rimelig vederlag er gjort ufravikelig i loven og gjelder uavhengig av om arbeidsgivers rettserverv skjer etter loven eller på annet grunnlag. Arbeidstakeren har således krav på vederlag også der arbeidsgiveren erverver rett til oppfinnelsen ved avtale, og uansett om oppfinnelsen står i sammenheng med arbeidstakerens tjeneste eller ikke.

Spørsmålet om hva som er en ”rimelig godtgjørelse” må vurderes konkret i relasjon til den enkelte oppfinnelse. Arbeidstakeroppfinnelseslovens § 7 fastsetter enkelte momenter som skal vektlegges i vurderingen, men listen er ikke uttømmende. I bestemmelsen fremholdes det at det særlig skal tas hensyn til ”oppfinnelsens verdi omfanget av den rett arbeidsgiveren har overtatt, arbeidstakerens ansettelsesvilkår og den betydning ansettelsen for øvrig kan ha hatt for oppfinnelsens tilkomst.”  

Utgangspunktet for fastsettelsen av vederlaget er oppfinnelsens verdi. Det er ikke her verdien for den enkelte arbeidsgiveren som er avgjørende, men oppfinnelsens objektive verdi i handelen. Dersom arbeidsgiveren kun har overtatt bruksrett til oppfinnelsen, er det verdien av denne bruksretten som er relevant.

Videre må det vurderes hvor stor del av denne verdien arbeidstakeren har krav på. Her må det særlig ses hen til arbeidstakerens ansettelsesvilkår. Eksempelvis vil arbeidstaker i en stilling hvor det ikke kan forventes at oppfinnelser gjøres, ha krav på en større andel av oppfinnelsens verdi enn den arbeidstaker som er ansatt for å utføre forsknings- eller oppfinneroppgaver. Loven trekker også frem ansettelsesforholdets betydning for oppfinnelsens tilkomst som et moment av betydning. Eksempelvis er det relevant om oppfinnelsen kan tilskrives kunnskaper og kvalifikasjoner arbeidstakeren har ervervet i tjenesten og om bedriftens utstyr eller øvrige driftsmidler er anvendt ved oppfinnelsens frembringelse.

Det at vederlaget skal settes med utgangspunkt i oppfinnelsens verdi, gjør at det ofte vil være vanskelig arbeidsgiver å fastslå hva arbeidstakeren har krav på. På det tidspunktet hvor godtgjørelsen skal fastsettes er det ofte usikkert hva oppfinnelsen egentlig er verdt da man enda ikke har rukket å se dens praktiske betydning. På dette punktet vil arbeidsgiver derfor ofte være overlatt til en skjønnsmessig vurdering som kan minne mest om gjetting.

Dersom arbeidsgivers vurdering av oppfinnelsens verdi i ettertid skulle vise seg å være gal, følger det av arbeidstakeroppfinnelsesloven § 10 at den fastsatte godtgjøringen kan kreves endret dersom ”de forhold som var bestemmende har endret seg vesentlig”. I utgangspunktet har både arbeidsgiver og arbeidstaker rett til å begjære slik endring. Arbeidsgiver vil likevel aldri kunne kreve tilbake allerede utbetalt godtgjørelse, og for arbeidsgivers vedkommende blir retten til revisjon derfor bare aktuell med hensyn til vederlag som skal utbetales i fremtiden. Også lovens § 10 er gjort ufravikelig og gjelder derfor uavhengig av hva som måtte være avtalt.  

Arbeidsgivers muligheter
Arbeidstakeroppfinnelseslovens ordning med dels fravikelige og dels ufravikelige bestemmelser gjør det som nevnt ekstra viktig for arbeidsgiver å kjenne til lovens bestemmelser, herunder hvilke av disse som må følges.

I Grette arbeider vi mye i krysningsfeltet mellom IP og arbeidsrett, og bistår i den forbindelse en rekke virksomheter i arbeidet med å avtaleregulere rettighetene til arbeidstakeroppfinnelser. Vår erfaring er at det kun er ved å ha et bevisst forhold til loven og til virksomhetens behov at arbeidsgiver fullt ut kan nyttiggjøre seg av de muligheter som finnes når det gjelder oppfinnelser skapt av ansatte. Til tider ser vi også at mangel på slik kunnskap fører til uheldige utfall for arbeidsgiver.

Arbeidsgivers muligheter er mange og det er mye å hente på å ha et bevisst forhold til slike rettigheter. Ofte vil økt bevissthet rundt partenes rettigheter, herunder de ansattes rett til vederlag, kunne føre til økt innovasjon i virksomheten.