Lovendring 1.januar 2010 : Vern mot sosial dumping - solidaransvar for lønn
20.04.2010
Fra og med 1. januar 2010 hefter entreprenører som setter ut arbeid eller leier inn arbeidskraft, solidarisk for minstelønnssatsene samt feriepenger til arbeidstakere i kontraktkjeden under seg. Dette gjelder uavhengig av om byggherren er forbruker eller næringsdrivende. Formålet med innføringen av solidaransvar er å sikre arbeidstakerne en fastsatt minstelønn, og således motvirke sosial dumping. For entreprenørene innebærer dette en økt økonomisk risiko. Ettersom lovendringen i tillegg er uklar på en rekke områder må kontraktene tilpasses – særlig med hensyn til regress, tilbakeholdsrett, samt ved konkurs hos en underentreprenør.
Solidaransvaret inntrer så snart arbeidstakers lønn uteblir, og uavhengig av om arbeidstaker har krevd egen arbeidsgiver først. Arbeidstakeren må imidlertid rette et skriftlig krav innen tre måneder etter at lønnen forfalt til betaling. I så fall avbrytes fristen overfor samtlige solidaransvarlige. Dersom fristen ikke overholdes, vil arbeidstakers lønnskrav prekluderes. Oppdragsgiver plikter å innfri lønnskravet innen tre uker etter at det er fremsatt. Parallelt plikter man innen to uker å sende skriftlig varsel til de øvrige oppdragsgiverne. Det er noe uklart hvilke rettslige konsekvenser en manglende oppfyllelse av denne varslingsplikten medfører. Det bør derfor avtalereguleres hvorvidt dette skal medføre at oppdragsgiver eksempelvis mister regressadgangen.
Solidaransvaret gjelder ikke der det er åpnet konkurs hos en underentreprenør, uavhengig av om lønnens forfallstidspunkt var før eller etter konkursåpning. I slike tilfeller må arbeidstakerne rette alle lønns- og feriepengekrav mot den statlige lønnsgarantiordningen. Derimot er det usikkert om man plikter å innfri forfalt lønn dersom arbeidstakeren har fremmet kravet før konkursåpningstidspunktet, men utbetaling enda ikke er skjedd. For det tilfelle at en oppdragsgiver innfrir i denne situasjonen, trer denne inn i arbeidstakers krav mot boet/lønnsgarantiordningen. Dekningsmulighetene er imidlertid begrenset, slik at regressadgangen overfor de øvrige oppdragsgiverne bør reguleres særskilt.
Hvem som omfattes av solidaransvaret beror på de underliggende kontraktsforholdene, og således entrepriseformen. Så lenge man har en opp- og nedadgående kontraktkjede vil man alltid kunne avgrense ansvaret oppad mot byggherren og nedad mot den som misligholder sine lønnsforpliktelser. Det vil derfor i prinsippet kunne utløses separate og avgrensede solidaransvar på flere hold og samtidig i en entreprise, med den følge at en hovedentreprenør kan hefte solidarisk for mer enn én underentreprenør samtidig.
Ved siden av regress vil tilbakehold samt en adgang til å avregne dette i sluttoppgjøret, være et av de viktigste virkemidlene for å unngå eller begrense tap som følge av solidaransvar. Det finnes ingen standardbestemmelser om dette, slik at dette må avtales særskilt. For å sikre seg mot ytterligere lønnskrav kan det være aktuelt å innta en hevingsklausul, hvoretter mislighold av lønnsforpliktelser vil utgjøre et særskilt hevingsgrunnlag.
På samme måte som hovedentreprenøren bør sikre regress mot en underentreprenørs underentreprenør, bør man også sikre seg i forhold til eventuell tiltransportering av sideentreprenører. I slike tilfeller utvides kontraktkjeden. Begge situasjonene forutsetter at både tapsbegrensende klausuler, samt en plikt til å videreføre disse, er en del av kontraktene nedover i kjeden og opp mot byggherren.
I tillegg til entreprenørene vil solidaransvaret kunne påføre tap hos entreprenørenes garantister. Det mest sentrale spørsmål er om øvrige aktører i kontraktkjeden kan kreve dekning under garantien for et regresskrav som følge av innfrielse av lønn under solidaransvaret. Det er nærliggende å tro at regresskrav ikke kan kreves dekket under garantien – med mindre man har avtalefestet en regressadgang nedover i kjeden dersom man innfrir et lønnskrav under solidaransvaret. Standardene pålegger entreprenøren å stille garanti for de forpliktelser entreprenøren har i hht. entreprisekontrakten. Et regresskrav som ikke har hjemmel i kontrakt, men kun etter bakgrunnsretten, vil derfor etter standardordlyden ”kontraktsforpliktelser” falle utenfor garantien. For å unngå tvil bør man likevel søke å regulere i garantiavtalen hvorvidt slike regresskrav skal kunne kreves dekket under garantien.
I alle tilfeller vil det kun være regresskrav mellom den som innfrir lønnskravet og den som står i et direkte kontraktsforhold med denne, som vil være omfattet av garantien. Skal en underleverandør lengre ned i kjeden - eller en entreprenør lengre opp i kjeden– være omfattet, forutsetter det andre mekanismer ettersom disse ikke er part i den aktuelle entreprisekontrakten.
En garantist som innfrir på vegne av en leverandør vil – dersom man innfrir - tre inn i kravet og således ha et regresskrav mot sin medkontrahent i garantiavtalen.
Uavhengig av om man er en entreprenør som setter ut arbeid eller leier inn arbeidskraft, eller garantist for slike, fordrer solidaransvaret handling fra den som mottar krav om dekning av lønn eller regress. Kravet utløser frister som må overholdes og foranlediger visse grep dersom man vil unngå å bli sittende med hele kravet alene. Dette forutsetter igjen at det er foretatt kontraktuelle justeringer.