Ny mediehverdag = sterkere kildevern

Retten til kildevern er ikke lenger forbeholdt ytringer publisert gjennom den tradisjonelle pressen.

Medieansvarsutvalget har siden sommeren 2009 jobbet med å utrede dagens ansvarsregler om ytringer i media, herunder det saklige virkeområdet for kildevernreglene i tvisteloven § 22-11 og straffeprosessloven § 125. I utredningen ”Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag” foreslår utvalget å utvide reglene til å favne alle ytringer med journalistisk formål, ved at de begynner slik:

”En hver som er ansvarlig for innholdet i et massemedium med et journalistisk formål, som arbeider for massemediet, eller som utfører oppdrag og oppgaver på vegne av det, kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er forfatter av en ytring fremsatt gjennom massemediet eller kilden for opplysninger gjengitt i massemediet.”

Spørsmålet er om den formålsorienterte avgrensningen av reglene som Medieansvarsutvalget legger opp til, reelt sett innebærer en utvidelse av kildevernet i forhold til gjeldende rett.

Prinsippet om medienøytralitet
Retten til kildevern står sterkt i Norge etter Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10 om ytringsfrihet. At kildevernreglene får et stadig større nedslagsfelt, er slått fast av norske domstoler og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det er liten tvil om at vår nye mediehverdag påvirker kildevernets saklige virkeområde. Det følger for eksempel av Rt. 2010 s. 1381 at redaktøren av en nettavis kan nekte å oppgi opplysninger om hvem som er kilden bak et direkte publisert leserinnlegg i et diskusjonsforum.

Med grunnlag i gjeldende norsk og internasjonal rett, skal kildevernreglene forstås som medienøytrale, og gjelde uavhengig av redaksjonell stilling og teknologisk plattform. Det avgjørende må være om mediet eller ytringen har til formål å sikre pressens informasjonsformidling og frie formidling av synspunkter – som er den samfunnsinteressen kildevernet tar sikte på å beskytte. At et medium eller en ytring må ha ”et journalistisk formål” for å omfattes av kildevernet, vil derfor trolig ikke gi noen klarere føringer enn hva som følger av gjeldende rett.

Mange gråsoner
Medieansvarsutvalget mener endringsforslaget gjør at det kommer klarere frem at enkeltpersoner med journalistiske ambisjoner, for eksempel bloggere og twitrere, etter forholdene kan være omfattet av kildevernet. Det er på den ene siden vanskelig å begrunne hvorfor en journalist sin rett til kildevern skal falle bort dersom ytringen blir publisert i et forum som ikke kan regnes for å være et tradisjonelt medium. På den andre siden er det – som utvalget selv påpeker på side 136 i utredningen – vanskelig å beskrive hvor journalistisk rustet for eksempel en blogger må være, eventuelt hvilken forankring vedkommende må ha i den tradisjonelle mediebransjen, før det utløser en rett til kildevern.

I denne sammenheng er det imidlertid verdt å nevne at Norsk Presseforbund (NP) nylig opprettet en egen arbeidsgruppe for å vurdere hvorvidt Pressens Faglige Utvalg (PFU) kan og skal behandle klager mot medietilknyttede Twitter-konti og Facebook-profiler. Det oppstår nemlig en medierettslig gråsone der en medarbeider av et journalistisk medium bruker slike konti til å publisere ytringer av privat karakter. Avgrensningen er viktig, fordi en PFU-klage retter seg mot et medium, ikke en person. Resultatet av arbeidsgruppens syn legges frem for NP i slutten av september, og bør få betydning for spørsmålet om når for eksempel bloggere og twitrere med journalistiske ambisjoner kan påberope seg kildevern.