Inndrivelse av varelagerpant – må en følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven?

Spørsmålet var nylig oppe for Oslo tingrett. DnB NOR Bank ASA hadde rett før konkursåpning etter avtale med lånetaker realisert hele varelageret og fått nedbetalt sin kreditt til lånetaker. Avtalen mellom DnB NOR Bank ASA og lånetaker var inngått i strid med reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Spørsmålet for retten var om betalingen var en omstøtelig disposisjon, og hva som eventuelt måtte tilbakebetales boet av DnB NOR Bank ASA.

Mellom DnB NOR og lånetaker var avtalt at selskapet skulle holde åpent med salg i fjorten dager og at dagsoppgjøret i denne perioden hver dag skulle settes uavkortet inn på selskapets kassakredittkonto i DnB NOR.  I sitt brev til skyldneren sa DnB NOR opp låneengasjementet samtidig som forfallsdato ble satt to uker frem i tid. I samme brev varslet DnB NOR om tvangsdekning etter tvangsl. § 4-18.

Oversendelse av varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven kan kun sendes etter forfallsdagen. I denne saken varslet DnB NOR om tvangsfullbyrdelse fjorten dager før lånet forfalt. I tillegg startet DnB NOR salget av varelageret både før varsel ble sendt og før lånet forfalt til betaling.

Boet, Lambertseter Elektromarked AS, dets konkursbo tok derfor ut stevning mot DnB NOR fordi DnB NOR etter boets oppfatning hadde realisert sitt varelagerpant i strid med formreglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Boet krevet innbetalingene på kreditten omstøtt i medhold av dekningsloven § 5-5 jf. § 5-11, subsidiært krevet boet dekket driftskostnadene som boet ble pådratt ved å holde åpent i fjorten dager ekstra jf. § 5-11.

Boet fikk medhold i at selskapets innbetalinger på kassakredittkontoen var omstøtelige innbetalinger etter dekningsloven § 5-5. Dekningsloven § 5-11 begrenser imidlertid tilbakebetalingsplikten til “den berikelse han har oppnådd ved den omstøtelige disposisjon.”  Dette innebærer at en panthaver som ville fått full dekning for sitt krav ved konkurs ikke har tilbakebetalingsplikt.  Det dreier seg i slike saker ikke om noe berikelse på panthavers hånd, men oppgjør av et sikret krav boet uansett ikke kunne tatt beslag i. I denne saken var imidlertid banken tilført en berikelse selv om banken hadde full pantedekning for sitt krav, ettersom banken slapp kostnadene ved selv å realisere pantet. Berikelsen var altså de kostnader som ble påført ved å holde selskapet ”i live” i fjorten dager ekstra. Disse kostnadene ble boet tilkjent i samsvar med dets subsidiære anførsel.

Det er ikke uvanlig at banken og lånetaker inngår avtaler om realisasjon av varelageret nært opp til konkursåpning. Hensikten er å unngå det verditap som ofte følger en tvangsrealisasjon. Avgjørelsen innebærer at banker som avtaler alternative realisasjonsmåter med lånetaker før lånet er forfalt vil være forpliktet til å dekke de kostnader boet er pådratt ved at banken (panthaver)ikke selv foresto salget av varelageret. Disse utgiftene må banken også ut med dersom de hadde overholdt tvangsfullbyrdelseslovens regler, ettersom det da er de som måtte forestått salget av varelageret. Banken (panthaver) har dersom tvangsfullbyrdelseslovens regler overholdes, en mulighet til å få dekket omkostningene ved inndrivelse av pantekravet jf. panteloven § 1-5 så fremt det er dekning i pantet. Det er imidlertid sjeldent det vil være dekning i pantet ved konkurs og banken (panthaver) må derfor, i praksis, uansett ut med disse omkostningene. Dette innebærer at brudd på tvangsfullbyrdelsesloven ikke har noen annen rettslig konsekvens enn om panthaver hadde overholdt loven. Når berikelsen kun settes til de pådratte driftskostnader blir banken (panthaver) altså stilt i samme rettslige posisjon som om den hadde opptrådt i samsvar med tvangsfullbyrdelseslovens regler om inndrivelse av panterettighet.

I realiteten åpnes derfor opp for å avtale andre ordninger før mislighold enn de som følger av tvangsfullbyrdelsesloven, og i mange tilfeller vil dette kunne være kostnadsbesparende. Som nevnt ovenfor vil en panthaver ved abandonering eller ved realisasjon iht. tvangsfullbyrdelsesloven automatisk være forpliktet til å dekke driftskostnadene. Dersom panthaver realiserer pantet tidligere enn loven forespeiler har han en mulighet til å dumpe kostnadene på konkursboet. Avgjørelsen innebærer riktig nok at panthaver måtte tilbakebetale denne berikelsen, men dette krever at boet har nok midler til å reise en omstøtelsessak. I mange tilfeller vil ikke boet ha midler til å reise en slik sak, og det ender da med at de øvrige kreditorene må bære bankens (panthavers) kostnader.

Mer om realisasjon av varelagerpant kan leses her