Offentlige anskaffelser: Erstatningsrett i utvikling

18.02.2011

Kun få måneder etter at EU-domstolen konkluderte med at skyld ikke kunne oppstilles som vilkår for erstatning ved brudd på anskaffelsesregelverket, sak C-314/09 (Strabag) – se tidligere artikkel på grette.no), understreker EU-domstolen i en annen avgjørelse at EU-retten ikke inneholder bestemte kriterier for erstatningsspørsmålet, sak C-568/08 (Spijker).

EU-domstolens dom i sak C568/08
De grunnleggende kravene til erstatning står likevel fast, som stiller krav om kvalifisert brudd på regelverket, og direkte årsakssammenheng mellom bruddet og et anført tap.

Dette innebærer at den enkelte nasjonalstat likevel ikke er helt fri til å fastsette vilkårene for erstatning ved brudd på regelverket om offentlige anskaffelser.

EU-domstolen fikk i sak C-568/08, forelagt seg en anmodning om såkalt prejudisiell avgjørelse, fra en domstol i Nederland, etter at Spijker m.fl. hadde fremsatt krav om erstatning etter anført brudd på regelverket, av den nederlandske provinsen Drenthe. Ett av disse spørsmålene var om det gjaldt om EU-retten gir anvisning på kriterier for fastsettelsen og vurderingen av erstatning ved brud på EU-rettens anskaffelsesregler (premiss 85).

Innledningsvis viste EU-domstolen til at anskaffelsesdirektivet klart angir at nasjonalstatene skal fastsette muligheten for tilkjenne erstatning for det tilfelle at EU-rettslige anbudsregler er tilsidesatt. Det ble presisert at direktivet ikke inneholder noen presisering ” hverken hvad angår betingelserne for at anse en ordregivende myndighed for ansvarlig, eller for så vidt angår fastsættelsen af størrelsen af den erstatning, som kan pålægges” (premiss 86).

Det ble videre vist til at EU-domstolen i tidligere saker har fastslått at det gjelder tre betingelser for erstatning ved brudd på EU-retten; at den bestemmelsen som er brutt har til formål å gi noen en rettighet, at tilsidesettelsen av bestemmelsen er tilstrekkelig kvalifisert, og at det foreligger direkte årsakssammenheng mellom tilsidesettelsen og tapet.

EU-domstolen overlater til nasjonalstatene å fastsette de nærmere vilkårene (premiss 90). Det vises her også til uttalelser i sak C-314/09 (Strabag) premiss 33 og C-315/01 (GAT) premiss 46.

EU-domstolen påpeker at det følger av fast rettspraksis fra EU-domstolen, at prosessuelle regler for saksanlegg, ikke må være mindre gunstige for rettigheter som følger av EU-retten, enn de som gjelder for tilsvarende spørsmål på grunnlag av nasjonalrett (ekvivalensprinsippet, og de må heller ikke i praksis gjøre det umulig eller uforholdsmessig å oppnå de rettigheter som følger av EU-retten (effektivitetsprinsippet) (premiss 91).

Det bemerkes at den norske Høyesterett i Nucleus-saken har oppstilt krav om at leverandøren som krever erstatning må påvise klar sannsynlighetsovervekt for at oppdraget skulle gått til vedkommende – altså et skjerpet krav til årsakssammenheng, se uttalelsen i Rt. 2001 s. 1062 (Nucleus):

”Etter mitt syn bør det også skje ei tilstramming av beviskravet for årsakssamanheng samanhalde med det vanlege beviskravet. Ofte vil det vere vanskeleg å seie om ein feil har spela inn ved avgjerda. Det må krevjast at anbydar med klar sannsynlegovervekt viser at oppdraget skulle gått til vedkomande anbydar.”

 EU-domstolen gir anvisning på at det gjelder krav til direkte årsakssammenheng (dansk: direkte årsagsforbindelse, engelsk: direct causal link). Det kan se ut som at det etter norsk rett gjelder et noe skjerpet krav til årsakssammenheng, i forhold til hva som EU-domstolen har lagt til grunn.

Rettstilstanden etter de dommene fra EU-domstolen
Dommen i sak C-568/08 (Spijker) innebærer en uttrykkelig beskjed fra EU-domstolen om at det ikke gjelder særskilte vilkår for erstatning ved brudd på anskaffelsesreglene, og at den enkelte nasjonalstat kan utforme disse, så lenge de alminnelige kravene til håndhevelse av brudd på EU-retten er tilfredsstilt.

Dette samsvarer med at det i sak C-314/09 (Strabag) ble foretatt en konkret vurdering ut fra de særegne forholdene som lå til grunn.

I en tidligere artikkel på grette.no om sak C-314/09 (Strabag), ble det pekt på at hovedvilkårene for erstatning ved brudd på anskaffelsesregelverket, og som ble utpenslet i Nucleus-saken, fortsatt synes å stå fast.

Strabag-saken kunne leses (tolkes) på en slik måte at den utelukket skyld som vilkår for erstatning. I så fall ville det medføre at oppdragsgivere har et objektivt ansvar ved brudd på anskaffelsesregelverket. Dette kunne blitt en tøff situasjon for mange offentlige myndigheter, ikke minst oppdragsgivere som i liten eller mindre grad har profesjonell bistand på anskaffelsesområdet. Muligheten for å trå feil er allerede stor, og et objektivt ansvar kunne medført en stor fallhøyde i mange tilfeller, også ved brudd hvor oppdragsgivere har stått overfor uklare rettsspørsmål, eller hvor intensjonen har vært å ivareta regelverkets krav, men hvor resultatet likevel er blitt galt.

Det kan fortsatt – ut fra den nye Strabag-dommen fra EU-domstolen – trolig oppstilles vilkår om at det må foreligge en vesentlig feil, før det er tale om erstatning. Som nevnt i vår tidligere artikkel, drøftet Høyesterett ansvarsforholdene ved brudd på EØS-regelverket i Rt. 2008 s. 1705 (Rabattsaken) (premissene 51-55), på bakgrunn av spørsmål om EU-retten i realiteten oppstiller et objektivt ansvar (se blant annet statens anførsel gjengitt i premiss 26). Høyesterett konkluderte med ”at en av EU-retten, herunder det generelle kravet til effektiv gjennomføring, [ikke] kan utlede at det må gjelde et strengere ansvar (…) enn det som følger av Nucleus-dommen, og jeg legger dette til grunn (premiss 56)”.

Den seneste rettspraksis på området i Norge
I skrivende stund er Eidsivating lagmannsretts dom av 1. februar 2011 (LE-2010-086516) siste tilskudd til rettspraksis etter de ovenfor nevnte EU-dommene. Her anførte leverandøren som mente at den skulle blitt tildelt kontrakten at ”sak C-314/09 … fastslår at oppdragsgiveren har et objektivt ansvar for de feil som begås i anbudsprosessen”. Oppdragsgiveren var uenig i dette, og fremholdt at ”saken mellom Kommisjonen og Portugal (C-275/03) og domstolens uttalelse i saken mot byen Graz (EU-domstolens sak C-314/09) kan det ikke konstateres annet enn at det ikke kan oppstilles et ubetinget krav om subjektiv skyld for at oppdragsgiver skal bli erstatningspliktig”, og viste videre til Høyesteretts dom i Rt. 2008 s. 1705.

I denne saken viste lagmannsretten kun til vilkårene i Nucleus-dommen, og kom til at det ikke forelå klar sannsynlighetsovervekt for at den saksøkende leverandøren skulle blitt tildelt kontrakten. For ordens skyld presiseres det at dommen p.t. ikke er rettskraftig.

I en annen nylig avsagt sak, Hålogaland lagmannsretts dom av 22. desember 2010-12-22 (LH-2010-116189), kom lagmannsretten til at det ”skjerpede beviskrav som er oppstilt i Nucleus-dommen er derfor ikke oppfylt”, som medførte at det prinsipale kravet på erstatning for den positive kontraktsinteressen ikke var oppfylt. Det er usikkert om denne saken er rettskraftig, men den ligger uansett ikke på Høyesteretts liste over henviste saker.

Avsluttende bemerkninger
Den dreining i kursen som syntes å følge av sak C-314/09 (Strabag), er dermed kraftig moderert etter sak C-568/08 (Spijker).

Anførslene i nevnte sak fra Eidsiva lagmannsrett kan tyde på leverandører vil anføre at sak C-314/09 (Strabag) medfører en skjerpelse for oppdragsgiverne, og at det foreligger et objektivt ansvar.

Hvordan de to dommene fra EU-domstolen, og særlig Strabag-saken, får betydning i norsk rett, skal bli interessant å følge. En avklaring vil imidlertid først komme dersom Høyesterett får til behandling en sak hvor det anføres at vilkårene som ble oppstilt i Rt. 2001 s. 1062 (Nucleus) er i strid med praksis fra EU-domstolen, herunder blant annet  EU-domstolens avgjørelse i sak C-314/09 (Strabag).