Aldersdiskriminering

Høyesterett avsa 9. februar 2010 dom i sak om alderdiskriminering. Spørsmålet Høyesterett måtte ta stilling til var om særaldersgrensen på 62 år i sjømannsloven var forenelig med § 19 nr. 1 sjette ledd, var i strid med diskrimineringsforbudet i sjømannsloven § 33, jf. § 33 B.

Arbeidsgivers virksomhet ble opprettet våren 2006, og arbeidstaker ble ansatt høsten samme år. I 2007 inntok arbeidsgiver en bestemmelse i selskapets ”Skip operasjon manual” om at ansatte som oppnår pensjonsalder (62 år i henhold til sjøloven § 19 nr. 1 sjette ledd) i tjeneste ville motta oppsigelse. Arbeidstaker hadde fylt 62 år før ansettelsen året før, og ble meddelt oppsigelse våren 2008.

Høyesterett tok utgangspunkt i EF-domstolens praksis, og slutter seg til dens standpunkt om at det tilkommer den nasjonale domstol å etterprøve om aldersdiskriminerende bestemmelser fastsatt av nasjonale myndigheter har legitime formål, og er hensiktsmessige og nødvendige. Høyesterett påpekte at de formål som kan anses legitime er sosialpolitiske formål, og ikke begrenset til sysselsettings-, arbeidsmarkeds- og yrkesutdanningspolitiske formål. Det er medlemsstatene som har bevisbyrden for at formålet som angis som begrunnelse er i samsvar med direktivet og det stilles strenge beviskrav.

Høyesterett uttalte i den forbindelse at: ”Den vide skjønnsmargin som gjelder på dette området, tilsier imidlertid at avveiningen av de kryssende hensyn her i hovedsak må høre under lovgivers løpende vurdering.” Det ble videre lagt vekt på at reglen var et resultat av lovgivers bevisste valg, og at det på denne bakgrunn måtte utvises en særlig tilbakeholdenhet med å sette bestemmelsen  til side.

På denne bakgrunn konkluderte Høyesteretts flertall med at det ikke var motstrid mellom aldersgrensen i sjøloven og forbudet mot aldersdiskriminering.

Lavere aldersgrense enn arbeidsmiljølovens grense på 70 år kan aksepteres i enkelte arbeidsforhold under forutsetning av at direktivets vilkår for lovlig å forskjellsbehandle på grunn av alder foreligger. Avgjørelsen illustrerer hvorledes domstolene går konkret inn og vurderer hvorvidt vilkårene er oppfylt i de konkrete tilfellet, men likevel viser tilbakeholdenhet med å overprøve lovgivers hensiktsmessighetsvurdering.