Elektroniske gjeldsbrev - ikke like gode likevel?

Etter vedtakelsen av lov om elektroniske signaturer har utvikllingen stått stille. Noe må gjøres.

Høyesterett tok nylig stilling til spørsmålet om holdbarheten av et gjeldsbrev med elektronisk signatur. Selger og kjøper av en bil hadde signert avtalen ved bruk av elektronisk signatur. Kjøper finansierte bilen ved lån fra Møller Bilfinans AS, og gjeldsbrevet ble også signert ved bruk av elektronisk signatur. Signeringsløsningen som ble benyttet tilfredsstiller kravene til å være et såkalt ”kvalifisert elektronisk signatur” iht lov om elektroniske signaturer.

Det aktuelle gjeldsbrevet var forsøkt gjort eksigibelt. Et eksigibelt gjeldsbrev har den fordel at man i en inndrivelsesfase ikke trenger å gå via de ordinære domstoler for å få dom på at debitor skal betale. Dersom man har et eksigibelt gjeldsbrev, kan man gå direkte til namsmannen, og dermed kan inndrivelsen gjennomføres vesentlig raskere enn om man ikke har et slikt gjeldsbrev. Som kjent kan tidsfaktoren være av stor betydning når et krav må tvangsinndrives, fordi man ofte konkurrerer med andre kreditorer og fordi debitor kan forsøke å unndra verdier fra dekning.

Tvangsfullbyrdelsesloven stiller opp flere krav som må være oppfylt for at et gjeldsbrev skal være eksigibelt. Et av kravene er at gjeldsbrevet må være undertegnet av skyldneren. Dermed oppstår spørsmålet om en elektronisk signering innebærer at gjeldsbrevet er signert i tvangsfullbyrdelseslovens forstand.

Ifm vedtakelsen av lov om elektroniske signaturer i 2000, fremmet departementet også en egen Odelstingsproposisjon om endringer i andre lover, nemlig Ot.prp.nr.108 (2000-2001) med tittelen ”Om lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon”. Det ble her foreslått gjort endringer i et stort antall lover. Det er særlig nærliggende å vise til at man endret både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven, for åpne for bruk av elektroniske verktøy til både kommunikasjon og avtaleinngåelse.

Det ville dermed gi en viss harmoni man konstaterte at et elektronisk signert gjeldsbrev kunne være eksigibelt. Endringene i finansavtaleloven får en noe redusert betydning dersom man uansett må frem med papir og penn for å lage et fullgodt gjeldsrev.  I den aktuelle Odelstingsproposisjonen gjorde lovgiver imidlertid ingen endring i tvangsfullbyrdelsesloven eller prosesslovigingen for øvrig. Dette var et bevisst valg fra lovgivers side, idet man konstaterte at man ville gjøre en slik gjennomgang av prosesslovgivingen på et senere tidspunkt.

På denne bakgrunn konstaterte Høyesterett at en elektronisk signatur ikke var signatur i tvangsfullbyrdelseslovens forstand, og at gjeldsbrevet således ikke var eksigibelt. Dermed ble kreditor i denne saken henvist til å gå veien via de ordinære domstolene for å få dom på at debitor skal betale, før kreditor nok en gang kan kontakte namsmyndighetene.

Dette innebærer i realiteten at selskaper som gir lån eller annen kreditt mot at debitor signerer gjeldsbrev, ikke kan basere seg på elektronisk signatur. Som en erkjennelse av kravet, vil en elektronisk signatur være godt nok, men dette er normalt ikke tilstrekkelig for finansieringsvirksomheter. For finansieringsvirksomheter er nettopp eksigibiliteten (muligheten til å hoppe bukk over domstolene og gå rett til namsmann) en av de viktigste funksjonene til et gjeldsbrev.