Ny høyesterettsdom gir høyere erstatning for ekspropriasjon til kraftutbygging

30.09.2010

Høyesterett avsa 15.09.2010 en kontroversiell avgjørelse om fallrettigheter, HR – 2010-1523-A, heretter omtalt som Otrasaken. Avgjørelsen vil trolig ha store konsekvenser for grunneiere av fallrettigheter og for offentlige utbyggere av vannkraftverk.

Saken gjaldt erstatning ved ekspropriasjon av fall i elvene Bjørnarå og Fjellskåra til kraftutbygging.

Det var særlig spørsmål om det beror på en riktig rettsanvendelse når lagmannsretten har gitt erstatning for alternativ utnyttelse av fallene til småkraftverk, selv om de offentlige utbyggingsplanene for vassdraget ville vært til hinder for slik separat utbygging.

Ved verdsettelse av fallrettigheter sondrer man mellom ”separat utbyggbare fallrettigheter” og ”ikke-separat utbyggbare fallrettigheter. Med separat utbyggbare fallrettigheter menes fallrettigheter hvor det er påregnelig at andre enn tiltakshaver også kan bygge ut fallet, i vårt tilfelle grunneierne selv. Dersom det ikke er påregnelig med et slikt alternativt utbyggingsprosjekt, er fallrettighetene ikke- separat utbyggbare.

For ikke-separat utbyggbare fallrettigheter har skjønnspraksis utmålt erstatning til rettighetshaverne basert på den såkalte naturhestekraftmetoden. Naturhestekraft brukes i energilovgivningen som mål på effekt av vannkraftverk. Fallverdien fastsettes med utgangspunkt i naturhestekraftberegninger (antall naturhestekrefter fallet kan utbringe, og en gitt pris per naturhestekraft) – dvs prisen for ”rå” vannkraft. Antall naturhestekrefter er et produkt av vannføringen i lavvannsperioden, fallhøyde og en omregningsfaktor på 13,33. Installert effekt i kraftverket eller produksjon i GWH har ingen betydning. For et vanlig småkraftverk som utnytter en fallhøyde på 300 m og der lavvannføringen er på 0,1 m3/s vil antall naturhestekrefter som utnyttes være på 0,1 x 300 x 13,33 = ca 400 naturhestekrefter (kilde Fjellkraft).

For separat utbyggbare fallrettigheter har derimot skjønnspraksis lagt til grunn at erstatningen skal gjenspeile den reelle markedsverdien av fallrettighetene. Dette vil fra nå bli omtalt som ”småkraftverkmetoden.” Metoden innebærer at man regner på hva det i praksis ville kostet for grunneieren å bygge ut et småkraftverk, og erstatningen vil da være markedspris på strøm produsert minus utgifter til å bygge ut småkraftverket. Dette innebærer en gunstigere ordning for grunneieren enn naturhestekraftmetoden. 

I Rt 2008 s 82 (Uleberg-dommen) uttalte Høyesterett i et obiter dictum at ”det en kjøper er villig til å betale for fallet, er ikke lenger avhengig av størrelsen på den stabile vannføring året gjennom. Dermed har naturhestekraftmodellen utspilt sin rolle ved verdsettelsen av fall som er separat utbyggbare.” I denne dommen var det salgsverdien som skulle gi grunnlag for erstatningsutmålingen. I ”Otrasaken” legger imidlertid førstvoterende til grunn at det samme må gjelde hvor det er bruksverdien, jfr ekspropriasjonsloven §6, som gir grunnlag for erstatningsutmålingen. Høyesterett sier videre at” en forutsetning må også i denne sammenhengen være et utgangspunkt om at man i det konkrete tilfelle kan legge separat utbygging som en påregnelig og realistisk alternativ utnyttelse for grunneier.”

Erstatning skal således ikke utmåles basert på den såkalte naturhestekraftmetoden dersom det dreier seg om separat utbyggbare fallrettigheter.

I Otrasaken tar Høyesterett stilling til om det er snakk om separat utbyggbare fallrettigheter som igjen vil føre til at utmålingen kan skje etter ”småkraftverkmodellen.”

Den ankende part – Otra Kraft DA og Otteraaen Brugseierforening – anfører at lagmannsrettens overskjønn bygger på uriktig rettsanvendelse når det er tilkjent fallerstatning etter småkraftmetoden i en situasjon der separat utbygging ikke var påregnelig.

Det grunnleggende spørsmål for Høyesterett var dermed om separat utbygging var påregnelig.

Det som først og fremst skapte tvil i saken var den allerede utarbeidede ”samlede plan” for vassdrag, med senere revisjoner. Dette er en landsomfattende rammeplan for forvaltningen av vassdrag, som her vil sette en stopper for grunneierne til å bygge småkraftverk i egen regi. Spørsmålet for Høyesterett var så om det er rettslig grunnlag for å se bort fra ”Samlet Plan”, og foreta påregnelighetsvurderingen under forutsetningen av at fallene ikke var planlagt overført til Otra. Om dette skriver lagmannsretten; ” Fra hovedregelen om at gjeldende planer skal legges til grunn for påregnelighetsvurderingen, er det likevel oppstilt unntak i Høyesteretts praksis. I enkelte tilfelle er det antatt å følge av påbudet om full erstatning ved ekspropriasjon i Grunnloven §105 at man må betrakte en arealdisponeringsplan og gjennomføringen av planformålet ved ekspropriasjon i sammenheng.” Det vises spesielt til Rt 1996-521 (Lena-dommen) hvor det ble gitt adgang til å se bort fra bindende arealplan ved vurderingen av hvilken utnyttelse som ville vært påregnelig uten denne.

Høyesterett slår deretter fast at ”Samlet plan” ikke har samme umiddelbare rettsvirkninger som en reguleringsplan etter plan – og bygningsloven. Planen er ikke direkte bindende for grunnutnyttelsen, og det kan ikke eksproprieres til gjennomføring av planen. Høyesterett sier videre at ”når situasjonen er at utbygging av kraftverk krever konsesjon, at Samlet Plan i medhold av vannressursloven §22 annet ledd skal legges til grunn for behandlingen av konsesjonssøknaden, og at ekspropriasjonshjemmel følger som rettsvirkning av konsesjonen”, er imidlertid ”ikke virkningene for grunnutnyttelsen vesensforskjellige”.

Høyesterett konstaterer etter dette at ”når lagmannsretten valgte å se bort fra ”Samlet plan” var dette altså basert på den lære at man i noen sammenhenger av hensyn til å oppnå en riktig verdifastsettelse – må se bort fra de grenser for påregnelig alternativ utnyttelse som ligger i en bindende arealplan”, jfr Lena-dommen. Som nevnt skiller denne dommen seg fra vår sak ved at her ikke dreier seg om en bindende arealplan, men som beskrevet ovenfor har ”Samlet Plan” her samme rettsvirkning som en bindende arealplan, ettersom vannressursloven §22 tilsier at Samlet Plan isolert sett har en tilnærmet avgjørende betydning for konsesjonspraksis. ”Realiteten er at grunneierne – innenfor Samlet plan – ikke kan utnytte sine fall. Denne rådigheten gis – som en koordinert virkning av samlet plan, konsesjoner og ekspropriasjonstillatelse, jfr her vassdragsreguleringsloven §16 – til Otra Kraft. Slik sett er man etter mitt syn i en situasjon som på dette punktet fullt ut kan sammenlignes med den man hadde for øye i Lena-dommen.”

Høyesterett konkluderer så med at lagmannsrettens rettsanvendelse ikke er uriktig når det er fastsatt at fallerstatning for Bjørnarå og Fjellskåra skulle utmåles etter småkraftverkmetoden, selv om Samlet plan stenger for separat utbygging.

Avgjørende for påregnelighetsvurderingen når man kan se bort fra en slik offentlig plan, vil da typisk være om konsesjon til separat utbygging ville blitt gitt. Videre om separat utbygging er faktisk og økonomisk mulig.

Virkningen av dommen er at eksistensen av offentlig plan som tilsier samlet utbygging av en aktør i stor skala ikke sperrer for at fallrettigheter kan anses separat utbyggbare, og at berørte grunnerier dermed kan få erstatning for tapet ved ikke å kunne bygge småkraftverk i egen regi – selv om planverket altså stenger for dette. Dette innebærer en stor fordel for grunneiere som er berør av en slik offentlig plan. Dersom erstatningen i Uleberg-dommen bygde på ”naturhestekraftmodellen” istedenfor ”småkraftmetoden” ville erstatningen trolig blitt 1/10 av det den faktisk ble.

Det at Høyesterett nå har slått fast at man kan se bort fra ”Samlet Plan” fører til at fallrettigheter åpenbart letter vil anses som separat utbyggbare. Dette fører som nevnt til at erstatningen blir betraktelig høyere (småkraftmodellen), som igjen kan komme til å legge en begrensning på utbyggerviljen fra kraftselskapenes side.