Det flasket seg for Water of Norway

24.11.2010

Ringnes AS saksøkte Water of Norway AS med krav om forbud mot produksjon og bruk av vannflasker av typen Polaris. Ringnes krevet også erstatning for varemerkeinngrep og overtredelse av markedsføringslovens bestemmelser. I sin dom av 20. oktober 2010 frifant Gjøvik tingrett Water of Norway for alle kravene og tilkjente Water of Norway saksomkostninger.

Bakgrunn
Ringnes tapper kildevann og selger det under merket Imsdal. For dette formål har Ringnes utviklet sin egen flaskemodell (Imsdalsflasken). Den aktuelle versjon av Imsdalsflasken ble lansert i 2006. Flaskens form og utseende er ikke beskyttet ved registrert varemerke eller design. Den flasken som brukes for kildevannet har et voluminnhold på 0,5 liter.

Water of Norway AS ble opprettet i 2006 for å drive grossistvirksomhet innen drikkevarer. Kildevannsprodusenten Pure Norway AS ga Water of Norway AS i oppdrag å utvikle en flaske med 0,45 liters voluminnhold for vann fra Polariskilden. Det er bakgrunnen for at denne flaskemodellen kalles Polarisflasken. Polarisflasken ble lansert i 2009 og distribusjonen skjedde utelukkende gjennom bakerikjedeutsalgene til Din Baker AS.

Ringnes mente at Polarisflasken var en etterligning av Imsdalsflasken og rettet etter hvert krav mot Water of Norway som produsent at produksjonen måtte opphøre. Water of Norway bestred Ringnes’ krav. I april 2010 tok Ringnes ut stevning ved Gjøvik tingrett.

Temaer i saken
Ringnes hevdet at Polarisflasken var en etterligning av Imsdalsflasken og representerte en urimelig utnyttelse av Ringnes’ innsats etter § 30 i markedsføringsloven. Ringnes mente at Polarisflasken var resultatet av en systematisk etterligning av alle karakteristiske trekk ved Imsdalsflasken, som for eksempel flaskens form, pregingen på siden og bunnen av flasken, etikettens farge og plassering, og bruken av det norske flagg.

Ringnes gjorde gjeldende at det var kombinasjonen av trekkene og ikke det enkelte trekk som hadde krav på beskyttelse. Ringnes hevdet at flaskene var så like at det var forvekslingsfare basert på det alminnelige inntrykk som ville skapes hos gjennomsnittsforbrukeren.

Ringnes mente også at uavhengig av spørsmålet om forvekslingsfare så hadde Water of Norway opptrådt i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom ved på en urimelig måte å utnytte Ringnes innsats og resultater. Endelig gjorde Ringnes gjeldende at flaskene hadde oppnådd varemerkerettslig vern ved innarbeidelse i markedet. Water of Norway på sin side hevdet at Polarisflasken var blitt utviklet helt uavhengig og at det ikke var tale om noen etterligning. Water of Norway pekte også på en rekke ulikheter mellom flaskene bl.a. at navnene er forskjelllige, fontene som er brukt til trykk på etikettene og pregingen av flasken var ulike, etikettene var ulike, plasseringen av pregingen på flasken var ulike, fargenyanser på etiketten (lyseblått og mørkeblått) var forskjellige og farge og trykk på flaskekorkene var forskjellige. Med henblikk på Imsdalsflasken hevdet Water of Norway bl.a. at flaskene hadde forskjellig form og høyde, at bunnens utforming var ulik, at voluminnholdet ikke var det samme og at kvaliteten på plastmaterialet som var benyttet på de to flasker var forskjellig, idet Polarisflasken er mykere mens Imsdalsflasken er hard.

 Foto: Water of Norway AS

Water of Norway mente også at Imsdalsflasken ikke var særlig kjent på markedet som noens særlige kjennetegn eller merke, og dermed heller ikke var innarbeidet som varemerke.

Rettens avgjørelse
Retten tok først for seg varemerkespørsmålet og bemerket at bevisene som var tilbudt fra Ringnes var utilstrekkelige for så vidt gjaldt omsetning og markedsandel for Imsdalsflasken. Retten fant at selv om Imsdalsflaskene - som også brukes til vannprodukter med fruktsmak - hadde en betydelig markedsandel, kunne det ikke derav sluttes om det var Imsdalsflasken eller Imsdalsmerket som var etablert i markedet. Det var dermed ikke sikkert at flasken i seg selv var tilstrekkelig kjent i markedet til å utgjøre en goodwillverdi for Ringnes og til å kvalifisere for varemerkebeskyttelse.

Med hensyn til § 30 i markedsføringsloven som krever at det må foreligge produktetterligning og forvekslingsfare drøftet retten de ulike trekk ved de to flasker og merket at det var en del individuelle forskjeller. Retten bemerket at den hadde fått lite å arbeide med ved bedømmelsen av forvekslingsfaren, bl.a. at det var uklart i hvilket omfang omsetningskretsen var homogent sammensatt, hva som var den typiske innkjøpssituasjon og hva som påvirket kjøpernes valg av produkt. Retten la vekt på at mens Imsdalsflasken ble distribuert gjennom 7.000 utsalgssteder, ble Polarisflasken kun solgt i Din Bakers utsalg, og at Polarisflaskene vanligvis lagres bak disken i utsalgene, slik at kundene må be betjeningen om dem og ikke selv kan plukke dem med seg. Retten tilla disse ulikheter avgjørende betydning og konkluderte med at det ikke forelå forvekslingsfare. Retten fant at likhetene mellom flaskene skyldtes begrensede muligheter for variasjon, særlig tatt i betraktning utsalgsstedenes forventninger med henblikk på flaskenes størrelse og form og deres egnethet for å inngå i returordningen for flasker.

Retten fant heller ikke at det hadde skjedd noen urimelig utnyttelse av Ringnes’ innsats. Og med hensyn til § 25 i markedsføringsloven – generalklausulen – uttalte retten at i dette tilfellet kunne ikke noe mer oppnås ved å påberope seg denne bestemmelse enn ved å påberope seg § 30. Retten ga Water of Norway medhold på alle punkter og tilkjente saksomkostninger.

Kommentar
Dommen er konkret når det gjelder vurderingen av spørsmålene om etterligning og forvekselbarhet. Avgjørelsen er imidlertid en viktig påminnelse til virksomheter som investerer i utviklingen av emballasje og vareutstyr for sine produkter om at de bør etablere beskyttelse ved registrering av varemerke eller design, der dette er mulig. Å basere seg utelukkende på etterligningsvernet etter markedsføringsloven eller eventuelt på å etablere beskyttelse gjennom innarbeidelsen av varemerket kan være risikabelt. Ikke dermed sagt at resultatet i denne konkrete saken ville ha blitt et annet dersom Ringnes hadde registrert varemerke eller design.